Integrasjonsplattform eller punkt-til-punkt-integrasjoner?
Punkt-til-punkt kobler systemer direkte til hverandre. Det er enkelt i starten, men antallet koblinger vokser raskt til et uoversiktlig nett. En integrasjonsplattform koster mer i lisens og kompetanse, men gir oversikt og gjenbruk. Vippepunktet ligger ofte rundt fem systemer eller ti dataflyter.
I starten holder det å koble sammen to systemer direkte. Så et tredje, et fjerde, og plutselig er koblingene flere enn noen har oversikt over. Spørsmålet om integrasjonsplattform eller punkt-til-punkt handler ikke om hva som er riktig i teorien, men om når den ene arbeidsmåten ikke lenger strekker til og den andre begynner å lønne seg. Svaret ligger i hvordan antallet koblinger vokser.
Punkt-til-punkt: enkelt helt til det ikke er det
Punkt-til-punkt betyr at hvert system kobles direkte til det systemet det trenger å snakke med. CRM til økonomisystem, økonomisystem til lager, lager til nettbutikk. Hver kobling er enkel i seg selv, og når systemene er få, er det både raskest og billigst å bare trekke en linje mellom dem.
Sjarmen er at du ikke trenger noen ekstra infrastruktur. Du løser akkurat det behovet som finnes, når det finnes. Så lenge antallet systemer og dataflyter er lite, er punkt-til-punkt ofte helt riktig. Å innføre en plattform ville være som å bygge en motorvei for å kjøre til naboen.
Spagettiproblemet
Problemet er hvordan det vokser. Antallet mulige koblinger mellom systemer vokser ikke lineært, men omtrent kvadratisk: Dobler du antallet systemer, blir antallet tenkelige koblinger omtrent firedoblet. Hvert nytt system kan trenge å snakke med flere av de eksisterende, og nettet blir raskt tett.
Resultatet kalles ofte spagetti, et virvar av direktekoblinger som ingen har full oversikt over. Konsekvensene er konkrete. En endring i ett system risikerer å bryte flere koblinger på en gang uten at noen merker det. Den samme logikken, for eksempel hvordan et kundenummer skal oversettes, er bygget inn flere steder og må endres overalt samtidig. Og når noe går galt, er det vanskelig i det hele tatt å se hvor i nettet feilen sitter.
Integrasjonsplattformen og merkostnaden
En integrasjonsplattform, ofte kalt iPaaS, løser dette ved å legge et knutepunkt i midten. I stedet for å koble systemene til hverandre kobles hvert system til plattformen. Da vokser antallet koblinger lineært med antallet systemer i stedet for kvadratisk, og nettet forblir oversiktlig.
Plattformen gir også andre fordeler: felles logikk som bygges én gang og gjenbrukes, samlet oversikt over alle dataflytene og ett sted å feilsøke. Når noe går galt, ser du det på ett sted i stedet for å lete i et virvar.
Men det koster. En plattform innebærer lisensavgifter og, minst like viktig, et behov for kompetanse til å bygge og forvalte i den. Det er en reell overhead som ikke finnes når du bare trekker en rask linje mellom to systemer. Innføres plattformen for tidlig, betaler du for struktur du ennå ikke trenger.
Hvor ligger vippepunktet?
Avveiingen står mellom lav oppstartskostnad og lav løpende kompleksitet. Punkt-til-punkt er billig å begynne med, men blir dyrt å leve med når det vokser. Plattformen er dyrere å innføre, men billigere å leve med når kompleksiteten er høy.
En nyttig tommelfingerregel er at vippepunktet ofte ligger rundt fem systemer eller ti dataflyter. Under det nivået er plattformens overhead sjelden berettiget. Når du nærmer deg eller passerer det, begynner spagettinettet å koste mer enn plattformen, i form av risiko, dobbeltarbeid og feil som er vanskelige å spore. Tommelfingerregelen er nettopp en tommelfingerregel. Hvor kritiske dataflytene er, og hvor ofte systemlandskapet endrer seg, påvirker hvor grensen faktisk går.
En fornuftig måte å tenke på er å begynne med punkt-til-punkt når behovene er få, og innføre en plattform når kompleksiteten tilsier det. Det viktige er å holde oversikt over antallet dataflyter i tide slik at byttet skjer før nettet har blitt uhåndterlig, ikke etter.
Slik tenker du rundt valget
Tell systemene og dataflytene, og spør hvor ofte de endres. Få og stabile systemer taler for punkt-til-punkt. Mange systemer, mange dataflyter og et systemlandskap i vekst taler for en plattform. Den dyreste veien er å la spagettien vokse til den blir en risiko, for da betaler man både for rotet og for å rydde opp i det.
Vi i Weapp bygger både enkeltstående integrasjoner og plattformbaserte arkitekturer og hjelper dere med å avgjøre hvilket steg som passer situasjonen deres. Se tjenestene våre eller ta kontakt, så ser vi på systemlandskapet deres sammen.
Ofte stilte spørsmål
Hva er forskjellen på punkt-til-punkt og en integrasjonsplattform?
Punkt-til-punkt betyr at hvert system kobles direkte til alle andre systemer det trenger å snakke med. En integrasjonsplattform legger et knutepunkt i midten som alle systemene kobles til, i stedet for til hverandre. Forskjellen merkes først når antallet systemer og dataflyter vokser og det direkte nettet blir vanskelig å holde oversikt over.
Hva er spagettiproblemet?
Det er det som skjer når punkt-til-punkt-koblingene hoper seg opp. Antallet mulige koblinger vokser omtrent kvadratisk med antallet systemer, så hvert nytt system må kanskje kobles til flere av de eksisterende. Resultatet blir et tett, uoversiktlig nett der en endring i ett system risikerer å bryte flere koblinger samtidig.
Når lønner en integrasjonsplattform seg?
Når antallet systemer og dataflyter gjør det direkte nettet vanskelig å håndtere. En vanlig tommelfingerregel er rundt fem systemer eller ti dataflyter. Under det nivået er plattformens overhead i lisens og kompetanse sjelden verdt det. Over det nivået tjener oversikten, gjenbruken og den enklere feilsøkingen ofte inn investeringen.
Hva koster en integrasjonsplattform i praksis?
I tillegg til lisensavgiften kommer kostnaden for kompetansen til å bygge og forvalte i plattformen. Det er en reell overhead som ikke finnes når man raskt kobler sammen to systemer direkte. Gevinsten ligger i lavere løpende kompleksitet, så sammenligningen bør veie oppstartskostnaden mot hva et voksende spagettinett koster over tid.
Kan man begynne med punkt-til-punkt og bytte senere?
Ja, og mange gjør det. Det er fornuftig å begynne direkte når dataflytene er få, og innføre en plattform når kompleksiteten tilsier det. Ulempen er at byttet innebærer arbeid med å flytte over eksisterende koblinger. Holder man oversikt over antallet dataflyter i tide, skjer byttet før nettet har blitt uhåndterlig.