Hva er oppetid?

Oppetid er et av nøkkeltallene som dukker opp så snart man snakker om drift, avtaler og tilgjengelighet. Bak tallene, de nierne som ser nesten like ut, skjuler det seg store forskjeller både i praksis og i pris. Her forklarer vi hva oppetid betyr, hva nierne faktisk innebærer, og hvorfor de koster så ulikt.

Definisjonen

Oppetid (på engelsk uptime) er andelen av tiden en tjeneste er i gang og tilgjengelig for brukerne sine, uttrykt i prosent. Det motsatte er nedetid: tiden da tjenesten av en eller annen grunn ikke kan nås. Et system med høy oppetid er altså sjelden nede, mens et system med lav oppetid er nede oftere.

Det spesielle er at oppetid nesten aldri oppgis som et rundt tall, men i niere: 99 prosent, 99,9 prosent, 99,99 prosent. Grunnen er at de siste desimalene er hele poenget. Forskjellen mellom 99 og 99,99 prosent ser liten ut på papiret, men i praksis utgjør den flere døgn med driftsstans per år. Nettopp derfor regner man i niere, og nettopp derfor er det verdt å oversette nierne til noe mer håndfast: timer.

Nierne regnet om til nedetid

Den beste måten å forstå oppetid på er å regne om prosenten til hvor mye driftsstans den tillater i løpet av et helt år.

Tallene gjør forskjellen konkret. 99 prosent høres høyt ut, men innebærer over tre og et halvt døgn med samlet driftsstans i løpet av et år, noe som er helt uakseptabelt for mange tjenester. 99,9 prosent krymper det til knapt ni timer, omtrent en arbeidsdag. 99,99 prosent presser det ned til under en time totalt. Hver ekstra nier fjerner altså omtrent nitti prosent av den gjenværende nedetiden, og det er akkurat der kostnaden kommer inn i bildet.

Hvorfor hver ekstra nier koster eksponentielt mer

Her ligger den viktigste innsikten for deg som kunde. Å legge til en nier høres ut som et lite steg, men arbeidet bak vokser dramatisk, mens gevinsten i faktisk tid krymper.

Å nå 99 prosent krever et system som i bunn og grunn fungerer. Å nå 99,9 krever god drift, overvåking og rutiner for å rette feil raskt. Men å nå 99,99 krever noe helt annet: at systemet tåler at enkeltdeler går i stykker uten at helheten faller sammen. Det betyr dupliserte komponenter, automatisk omkobling ved feil og infrastruktur som er bygget slik at den aldri har ett eneste svakt punkt. Kostnaden og kompleksiteten stiger bratt for hver nier, samtidig som det man vinner, måles i stadig kortere avbrudd. Å jage en nier man ikke trenger, er derfor en av de vanligste måtene å bruke penger unødvendig på.

Et konkret scenario

Tenk deg to ulike tjenester i samme selskap. Den ene er et internt system for månedsrapporter, som brukes noen dager i måneden. Den andre er en kasseløsning som butikkene lever av i hver eneste åpningstime.

For rapportsystemet er 99,9 prosent godt nok. De knappe ni timene med mulig nedetid per år vil trolig uansett inntreffe når ingen bruker det, og å betale for mer ville være bortkastet. For kassen er de samme ni timene derimot direkte tapt salg og irriterte kunder. Der kan fire niere være helt berettiget, sammen med den dyrere, redundante løsningen de krever. Samme selskap, to ulike svar: Konsekvensen av en stans er helt forskjellig.

Koblingen til SLA

Til slutt er oppetid nært knyttet til et annet begrep: SLA. Forskjellen er enkel, men viktig. Oppetid er målingen: den faktiske andelen av tiden tjenesten har vært tilgjengelig, noe man måler i etterkant. En tjenestenivåavtale (SLA, service level agreement) er løftet: en avtale der leverandøren forplikter seg til et bestemt nivå, for eksempel 99,9 prosent, ofte med standardisert kompensasjon hvis nivået ikke holdes.

De to henger sammen: Tjenestenivåavtalen setter målet, og oppetiden viser om det ble nådd. En tjenestenivåavtale uten oppfølging av oppetiden er tomme ord, og oppetid uten en tjenestenivåavtale er tall ingen har lovet å stå for. Når dere inngår en avtale om drift og forvaltning, er det verdt å sørge for at begge deler er med: et tydelig løfte og en måling som viser om det holdes. Vil dere ha hjelp til å finne riktig nivå for nettopp deres tjenester? Ta kontakt.